Helligdag jul

Vi har innført en ny helligdag i familien. Det var Sissel og Kjell som fant ut at det kunne bli vel mange julebesøk og kaffegjester i løpet av romjula. Derfor inviterte de likegodt hele balletten til lunch 5. juledag.

Dette skjedde for ca 25 år siden. Allerede etter første samling syntes vi det var en fin tradisjon, og dermed var det gjort. Julelunchen på Finneid er like hellig som lillejulaften på Aspenes. Vi møtes og spiser og underholder og prater. Og angående frammøtte kjenner mange av oss at "the more the merrier".

Årets happening var intet unntak. Vi var 37 stykker med stort og smått. Oldeforeldrene omkransa av en skokk av de aller minste, onkel Helge og Solveig sang, tante Sissel leste nisse-dikt og så prata vi om alle dem som ikke kunne komme, og håpa at til neste julelunch er alle der.

Vi blir aldri for mange. Og jeg skal egenhendig finne stoler til Kjersti, Johan, Kamilla, Maja, May-Christin, Maria, Haavard med stort og smått, når de kommer neste år!

Overraskelser til jul

Først styrer vi og kjøper og baker og sover altfor lite mens vi venter. Så kommer julekvelden med alt som hører med, men først og fremst en liten Samuel. Jeg hadde planlagt og gleda meg, for sånn skal jul være.

Likevel har jeg missa på et viktig punkt, og jeg kunne nesten si som vanlig. Det kommer nemlig dager etter juleaften. Disse har jeg ikke planlagt nærmere enn at de skulle henge på som en forlengelse av en godfølelsen fra julekvelden. Allerede første juledag ble det åpenbart at god planlegging ikke kan overvurderes.

Fortsatt god jul.

Jeg ønsker meg en bil

Jeg ønsker meg en bil. Kan man si det klarere?

Mørketid

Det er onsdag og jeg har ikke startet arbeidsuka enda. Grunnen er dette: Søndagen krasja vi med en bil i Aspfjorden, og vi ble alle både rysta og slått. Etter helikopterskyss til Bodø, ble vi grundig sjekka. Nå ligger bilene der med knekte understell, avrevne dekk og hull i karosseriet.

Vi sitter her og tenker at det er godt det er bilene og ikke vi som er skadd. Biler er en hverdagslig sak verden er full av. Særlig brukte.

Vi ble påmint at livet er skjørt og at vi er verdens heldigste og at vi skal huske å ta vare på det gode rundt oss. Takk og pris for at Fortuna eller Vår Herre eller hvem det nå var, som holdt en stor Audi igjen med ett bittelite sekund, og vi unngikk å få hele trøkken midt i sida på en skjør liten Skoda.

Mørketida er full av lys!

Og så i neste runde

Nå er jeg ikke flink mer. Jeg sluttet med det for ei stund sida. Det er av de tingene som kanskje kommer krypende og umerkelig. Men en dag står du opp og bare VET at nå er det over. De andre har sett det en tid, men hatt overbærenhet til ikke å si noe.

Nesten som mora vår og bilkjøring. Jeg er ganske sikker på at hun var temmelig flink til å kjøre og at hun visste det. Nå begynner hun å gjøre uflinke ting uten å vite det. Som å kjøre veldig fort foreksempel. Eller å ikke se at det kommer en motorsykkel i tunnelen når hun skal ut på veien.

Alt dette sier jeg bare for å avlede dere fra min egen uflinkhet.
I dag syns jeg Hanne er flink, som har bestemt seg for å ikke spise kjøpesnop i ett HELT ÅR! Da skal det sannelig noe til å bli uflink. Hvis hun ikke slutter da...

Selvskryt

Jeg er så flink for tida. Etter jobb har jeg vært på en tre timers rundtur i skogen og sett etter multer. Det ble en god halvkilo som de gamle fikk. Men nå vet jeg hvor bæra er å finne om et par dager. :-)

Etterpå dro jeg en stor kvisthaug og noen gamle planker ned i fjæra, og brant det.

Så var klokka 8.

Jeg føler meg ganske fornøyd og litt flink!

Som et kinderegg

I to dager har jeg gjort saker etter jobb. I går fikk jeg endelig saga opp veden som har ligget ute hele sommeren. Så gikk jeg ned på flytebrygga og fiska. (Uten å få et bein. Men likte å stå der å slenge sluken så langt snøret rakk!)

I dag har jeg sveipa en runde på heia og plukket de første moltene! Myra er full av umoden fine daga. Etterpå rydda jeg i sjåen, kløvde noe ved, sorterte resten for i morra. Jeg føler meg ganske flink. Og svett. Og tilfreds med at det finnes nok ved for vinteren til kjøkkenovnen.

Så lite skal det til for å kjenne seg litt vel og bra. 3 dl bær i et spann, ei øks og ei fiskestang.

Sommerregn

Smak på ordet! Sommerregn høres ut som noe vakkert og helende. Det høres ut som man får etterlengtet vann ovenfra, etter uker med tørke og hete. Sommerregn høres varmt og forfriskende ut. Sommerregn er godt for mennesker og dyr.

På Aspenes har vi et annet sommerregn. Et kaldt og øspøsende. Og det varer og varer. Av og til har det holdt opp, og da har vi styrta ut og slått plener, som stadig har fått knehøgt gress, vi har passet på å sitte ute i sola og sett makrellstimer og nise boltre seg i fjorden, vi har hatt besøk av store og små, og vi har grilla. Vi har til og med dekket et sommerbord ute, med kvit duk, blomster og vin til. Og vi har vært på tur med kjære onkel Helge sin båt til Rørstad. Og tenk; vi har bada i havet.

Høres ikke dette ut som en sommer? Selv med sommerregn. Alt det vi ikke fikk gjort av arbeid, som maling og graving, tar vi igjen seinere.

Små og store bølger

Noen ganger er det som det kommer en bølge, nærmest tsunami, av uhell eller uheldige økonomiske omstendigheter. I vinter slo Solveig hodet sitt kraftig, og skremte alle ettertrykkelig. For litt siden fikk jeg selvangivelsen. Den viste at jeg skylder den norske stat omtrent 12 tusen kroner. Rett før det fikk jeg ei strømregning på nesten 5 tusen. Og så måtte bilen på verksted, for den lekket mere vann enn godt. Omar sier jeg må ha ny radiator. Så nå venter jeg på det. I går falt den ene buen av brillene mine. Fortsatt tenker jeg at bølgen ikke er helt lagt seg. Hva er det neste? Heldigvis har jeg ikke fått panikk enda. Det går nok, men jeg venter...

I dag, mens jeg baker en nykomponert brødoppskrift, ser på nisene i fjorden og vasker, hører jeg på radioen at den polske presidenten med kone og nærmeste stab har dødd i flykrasj i Russland.

Ved nærmere ettertanke: I forhold til andres, er er min bølge en krusning. Penger kan vi alltids skaffe her. Og nå er Solveig på bedringens vei i full fart.

10. april er en fin regnfull dag i nord!

Gratulere med dagen!

Dagen da vi kan minne oss selv om den fortsatte mangel på likestilling. Da vi kan diskutere vei til rettferdighet. Og aller helst nye veier.

Jeg vil være mere Pippi! Det fins så mange andre modeller som ikke virker eller har spilt fallitt! Akkurat i dag ønsker jeg meg mere mot.

Ha en fortreffelig dag!

(Bildet er lånt på netthandelen.no)

Katt til låns

For noen dager siden var jeg i Saltdalen og lånte meg katt. Det høres i farten ut som det fins et utleiebyrå for katter, men det var nok Solveig sin gamle mons, Travolta, jeg henta.



Grunnen til dette lånte dyret, er mus. At det fins mus ute, får så være. Men når de finner veien inn, får jeg litt spader. Så tanken er, at denne vandrende drapsmaskinen i pels, skal fange så mange mus som mulig. Og de som ikke blir fanga, skal se hva som skjer med medsøstrene, og dermed ta sitt lille musevett fatt og skygge banen.

Forleden slapp jeg katten ut. Hvor den ble av vet jeg ikke. Men det gikk over ett døgn før den innfant seg her igjen. At den hadde vært utenfor hjemmet så lenge, resulterte i oksehunger og ekstremt kosebehov. Sånt blir det lite jakt av.

Jeg vil at den skal være litt i kjelleren, men det vil ikke pus. Den vil heller ligge å sove på en stabel med klær, svært fornøyd med sin saboterende adferd. I mellomtiden kan jeg nærmest høre musene danse på et visst bord!

Jeg tror jeg har lånt katta i sekken!

(Bildet er lånt på morsommedyr.com)

Ekstrem oppussing

I dag har jeg endelig rydda, støvsugd og vaska litt i huset mitt. Dessuten har jeg laga middag med brokoli, hjemmelaga potetstappe og kalkun. Og så vin. Bare dét tar tid!

Men det er ikke rydding dette handler om. Det handler mer om et håp. En amerikansk drøm, mer. At det plutselig skal stå noen utenfor huset og gaule i en megafon: Fru Zakariassen! (eller Heidi, for det høres litt mindre formelt ut.) Er du våken? Kom ut!

Og jeg skulle sannelig min hatt være våken og komme løpende ut på trappa for å se at der sto et helt kobbel med folk som skulle reparere hele huset. Ikke bare litt, men veldig, veldig masse!

For huset mitt har sånn inderlig behov for ekstrem oppussing. Jeg nevner i tilfeldig rekkefølge; maling, snekring, bytting av vinduer, renovering av bad og kjøkken. Og det er slett ikke alt.

Nå er det ikke sånn at man kan melde seg på Ekstrem Oppussing, hvis en ikke er "riil æmmerikæn". Men man kan håpe. At det står en hel bataljon her en vakker dag.

Når man overveldendes av arbeid som skulle vært gjort, og det ikke er mye igjen verken av krefter eller penger, da skulle de ha stått klare for å gjore en durabelig innsats.

Gjengen har faktisk vært her før. Familien i full bredde. Jeg har på følelsen at program nummer to er på trappen snart. Behovet og påfølgende håp er i alle fall ikke noe å si på.

(Bildet er lånt fra ifi.no, og jeg fant det med å google oppussing.)

Ferdig på jobb!

Det er vel egentlig slik at man skal blogge når man er kommet til hjemmets lune rede. Men jeg jukser. Fordi: Jeg er ferdig på jobb, sitter jeg her og ergrer meg over at jeg har oversett eller tatt feil eller blitt feilorientert eller jeg har har bomma noe så inni granskauen på et område jeg skulle ha skikkelig peil og innsyn i. Helsikke! Der bantes jeg også!

Nå kan jeg bar grue meg til oppgjørets time. Men jeg skal si som sant er at dette var dumt og veldig irriterende, min feil og antakelig noe sløvt. Hva kan man si da?

Det er det nærmeste jeg kommer en strategi.