God jul!

Til Solveig, Samuel og Marius; Takk for julebesøk!
Til alle; fortsatt god jul!

Denne fikk jeg opprinnelig fra Aase, men syns den passer her også. Nyt! http://www.youtube.com/watch?v=hyk0b0cOogk


Bildet har jeg lånt fra ei som heter Dana Pawlowicz. Hun har tatt masse fine vinterbilder.

Jul i stua

Men ikke på kjøkkenet!
Her sitter jeg med ryggen til, en andre juledags morgen og skriver. Dette er mitt kjøkken. Etter 25 år har den samme kjøkkeninnredninga ikke greid å trøtne, annet enn i hengsler, skuffebunner og skaphjørner. For alle dem som ikke har vært her enda, kan jeg opplyse om at det ser stort sett ut som dette fortsatt. Juleaften fant en av skuffene ut at det var på tide med litt oppmerksomhet. Den åpnet bunnen og slapp inneholdet delvis ned i neste skuff. Heldigvis har jeg en handyman her som snekra, limte og skrudde. Vips!

Jeg trenger virkelig nytt kjøkken. Dette året har jeg brukt til å bestemme meg for nettopp det. Å si at dette er noe jeg kommer fram til med vips! - er ikke bare en overdrivelse. Jeg bruker fryktelig lang tid på å vipse. Men når det da er gjort, er resten bare vips! Det som er avgjort er at det trengs et nytt kjøkken her.

Men nå er det jul. Solveig og Samuel (som jeg har en tendens til å kalle Samule når jeg skriver) har vært her noen dager. Vi feira sammen med de gamle, som hadde gjemt og dermed glemt halvparten av egne gaver oppe på loftet. Men det var kanskje like greit. Haugen av gaver var mer enn stor nok. Lille-Samule (der var det igjen!) Samuel fikk så det holdt, og mora pakka ut til lenge etter at han var sovna.

I år som i fjor fikk vi ei geit. Det kjennes godt og blir vårt medmenneskealibi for denne gang. Konseptet med jul er mulig hvis man lever i ukunna. Det er vel derfor jeg tenker på andre ting. Sånn som et nytt kjøkken. Som om det er noe bedre.

Forstyrrelser

Når det er opera på radioen kan det være veldig vanskelig å konsentrere seg om skriving. For ikke å snakke om tenking. Jeg skal gjøre et forsøk likevel.
Maja; jeg tror stadig at for mye eller for lite ikke er verken enkelt eller bra. Derfor blir man lett overmetta av "det virkelige liv" eller av lettbenthet. Nå tenker jeg at det virkelige liv fins for alle, selv for dem som lyver verre enn verst for seg selv. Alle har jo det livet de har.
Men man blir vel temmelig lei og sliten av alt som ikke er greit og vondt og komplisert og vanskelig. Da trenger man det motsatte. Og vise versa. Er omverden bare opptatt med puter eller fargen på do, da trenges litt tyngre tankegods. For noen i alle fall.
Jeg vet at det fins opptil flere som ikke har behov for å tenke en alvorlig tanke i det store og hele. Det virker veldig forstyrrende. Nærmest som opera på radioen.
Kanskje jeg rett og slett skulle slå av...

Siden sist.

Stadig tror jeg at jeg skal skrive noe vittig, fornuftig eller komme med tankefulle betraktninger om dette og hint. Men gjør jeg det? Noup!
Og hvorfor i all verden gjør jeg ikke det? Jeg har stadig fått beskjeder om at har man en blogg, så har man en blogg. Og stadig tror jeg at i dag skal jeg skrive. Jeg er virkelig ikke så flittig og flink som datter og venninner og andre. Men nå; jeg lover...
I kveld sitter jeg på kjøkkenet i et rotehus, med litt chips, lettøl og en babysitter. Samule ligger på loftet og sover etter en lang dag. Eller gjør han...
Det har skjedd en hel sommer siden sist.

Leeeenge

Når man ser bort fra slike selvfølgeligheter, som at det er lenge siden jorden ble skapt og det er lenge siden jeg har spist is og syns det var skikkelig godt, så er det andre ting som er vel så viktige og lenge.

Det har vært en lang vinter og vår, og det er lenge for en hel familie å følge med på at en av oss dør vondt og sakte. Vi trenger å kvile og være ilag, gråte og ikke minst le lenge. For når det er over, er det ikke over likevel. Lenge, lenge er ingenting annet enn som det er og vi skal venne oss til det utrolig merkelige at den rare, på alle måter hjertelige og aktive broren vår er borte. Kanskje fordi han var så veldig levende da han var her, så klarer jeg ikke å forestille meg annet enn at han er lenge borte. At det er litt som da vi var små og han var til sjøs og kom hjem med kvit lakkveske med gullbesetning og han luketet Old Spice. Det er så lenge å vente.

Men heldigvis kommer Amor snart. Det er lenge siden han var her. Og etter det kommer Solveig og Samuel for å feire St. Hans. Og om litt kommer Maja og hennes hus. De har ikke vært her på evigeheter. Det er i alle fall lenge. Og Marit og Haavard som venter en liten i august. Det gleder vi oss til. Smågutter som kan lyse opp verden og lager smil på alle ansikter som har ventet lenge.

Duttan

I går var jeg på besøk på sykehuset hos Samuel. Godgutt og blider. Han er friskere og kvikkere etter ei ukes behandling. Vi er bare jublende glade alle sammen, for at han krabber og kryper igjen. Hurra!

Dette bildet er til ære for ham, for han lager sånn fin lyd når han kjører med lekebil.

Ventetid til overs

I går var jeg i Bodø og "rønka" bein i kroppen. Særlig ribbeinet som knakk. Hva de fant vet jeg ikke, for her til lands er det en hemmelighet om man har en feil i kroppen ett sted. I alle fall så lenge man er på sykehuset. Det skal nemlig skrives et brev som skal sendes til fastlegen, og denne skal i sin tur sende brev til meg. Hvis det er noe galt. Det tar omtrent en uke.

For meg er dette unødig bruk av tid og ressurser. Hadde legen som likevel ser på bildene, sett på dem med en gang, så hadde alle sluppet med mer venting enn en halvtime. Toppen. Vi hadde unngått tid med brevskriving og et mellomledd som har en tendens til å være noe upålitelig.

Men sånn er det ikke her. Da hadde legen "min" mista mye av sine gjøremål. Og vips, hva hadde skjedd da? Kanskje litt mere tid til pasienter.

Nå syns jeg plutselig det er litt vingel i helsevesnet også!

1.mai

I dag henger flagget på stang. Noe slapt, men likevel henger. Jeg føler med litt sånn nå. Slapt flagg. I morrest kjentes det er ut som jeg blafret lystig i frisk bris. Ettermiddag og besøket er dratt. Desstuten har jeg skjekka billettpriser for å reise en tur ut i verden (les Paris), men det koster mer enn jeg har. Og særlig når jeg har oppdaga at det er lakkasje på vannledninga inn til huset, og jeg har googla priser på rørlegger. Hvorfor i all verden ble jeg sosiolog. Det var ikke for å bli rik. Til dundas med idealister! Og særlig, nok en gang, når man ikke har besøk og rørene er lekke.
Nå skal jeg bare late som det ikke lekker...

Vingling

Nå har jeg lest Kamilla sin blogg om det å vingle og være ubesluttsom. Jeg har tenkt på meg selv som vinglete, men forstår at jeg er skikkelig amatør på området. Min vingel er langsom. Den foregår over et lengre tidsrom, og jeg bestemmer meg kanskje til slutt for noe. Det er mulig det er dette som heter vurdering. Når man vurderer samtidig som man handler, og dette foregår i et visst tempo, er det da man vingler? Muligens...
Men. Jeg klarer ikke alltid å bestemme meg for det ene eller andre, og lever i et tankerom over lang tid uten å ta en beslutning. For det ene eller andre. Er jeg da likevel vinglete? Ikke umulig...

Det er mulig!

Forrige uke var jeg på treningsstudio. Og trena. Situps er ikke bra for rygger, så jeg måtte til kiropraktor på fredag. Han behandla så masse at jeg ble liggende heile helga. I går skulle jeg tilbake for mer. Behandling. Det fikk jeg. Han knakk et ribbein på meg. Med en lett skvis og et litt sprakende knepp. Så dårlige bein du har, sa han.
Og så skulle jeg tilbake på onsdag. Jeg ringte i dag og sa at jeg ikke kom. I stedet ble det lege, paralgin forte, vond pust, ro og ikke noe annet de nærmeste ukene. Og så nå når det er vår? Er det mulig!? Ja det ER mulig.
Men sett i en større sammenheng. Jeg er ikke veldig syk. Kanskje litt skjøre bein i verste fall. Jeg må skaffe hushjelp til i morra. Jeg kan kvile uten dårlig samvittighet. Bortsett fra at jeg ikke får trene...
Men det er så mulig som det går an, å bli bra av dette. Heldig som bare har knekt et ribbein.
Men noe forteller meg at det blir ei stund til neste kiropraktortime.

Hvor er alle sammen?

Det er allerede gått fem minutter siden jeg publiserte mitt første blogginnlegg. men ingen har lagt inn kommentarer. Hmmmm. Kom ånn, fålkens!

Endelig og hurra. De to måtene å se tilværelsen på.

Jeg har fått internet til Aspenes. Endelig! Og så har Solveig fått sertifikat. Endelig! Og det er vår her. Endelig! Klokka er straks ni og det er fremdeles lyst, for den lange vinteren er nesten heilt over. Endelig! Om ikke så altfor fryktelig lenge kommer Amor hit og det blir i hvertfall; endelig!

Dette var den ene måten å se det på.

Jippi! Jeg har fått nett-tilgang og kan blogge! Hurra! Og Solveig har fått lappen og kan glede seg over frihetsfølelsen med min lånte bil. Heldige ho! Og våren er her med krokus i hagen. Deilig! Og tenk at på noen få dager er nesten all snøen her smelta, for Aspenes er sørvendt og jeg er knallheldig som kan plante en måned før dem på andre sida av fjorden! Jaaahuuu! Og så; det e faktisk ikke så veldig lenge t han Amor kommer, og jeg gleda mæ sinnsykt! Heihurrahurrahurra!

Det var den andre.