Duttan

I går var jeg på besøk på sykehuset hos Samuel. Godgutt og blider. Han er friskere og kvikkere etter ei ukes behandling. Vi er bare jublende glade alle sammen, for at han krabber og kryper igjen. Hurra!

Dette bildet er til ære for ham, for han lager sånn fin lyd når han kjører med lekebil.

Ventetid til overs

I går var jeg i Bodø og "rønka" bein i kroppen. Særlig ribbeinet som knakk. Hva de fant vet jeg ikke, for her til lands er det en hemmelighet om man har en feil i kroppen ett sted. I alle fall så lenge man er på sykehuset. Det skal nemlig skrives et brev som skal sendes til fastlegen, og denne skal i sin tur sende brev til meg. Hvis det er noe galt. Det tar omtrent en uke.

For meg er dette unødig bruk av tid og ressurser. Hadde legen som likevel ser på bildene, sett på dem med en gang, så hadde alle sluppet med mer venting enn en halvtime. Toppen. Vi hadde unngått tid med brevskriving og et mellomledd som har en tendens til å være noe upålitelig.

Men sånn er det ikke her. Da hadde legen "min" mista mye av sine gjøremål. Og vips, hva hadde skjedd da? Kanskje litt mere tid til pasienter.

Nå syns jeg plutselig det er litt vingel i helsevesnet også!

1.mai

I dag henger flagget på stang. Noe slapt, men likevel henger. Jeg føler med litt sånn nå. Slapt flagg. I morrest kjentes det er ut som jeg blafret lystig i frisk bris. Ettermiddag og besøket er dratt. Desstuten har jeg skjekka billettpriser for å reise en tur ut i verden (les Paris), men det koster mer enn jeg har. Og særlig når jeg har oppdaga at det er lakkasje på vannledninga inn til huset, og jeg har googla priser på rørlegger. Hvorfor i all verden ble jeg sosiolog. Det var ikke for å bli rik. Til dundas med idealister! Og særlig, nok en gang, når man ikke har besøk og rørene er lekke.
Nå skal jeg bare late som det ikke lekker...