Innomhus

Oppe på loftet

Nede i kjøkkenet

Et gammelt nordlandshus.

Dette gamle huset har jeg endelig fått lov til å rive. Etter nesten 2 års behandlingstid, kom rivingstillatelsen. Nå gjenstår riving og god lagring. Hvem skal gjøre det? Hvordan sak det foregå? Hvor i all verden skal det settes opp? Hvordan skal jeg få det til? Hvor skal jeg finne penger til alt sammen?

Ettersom tru kan flytte fjell, kan det nok flytte et skarve hus også! Alt kommer til meg!

5 dager i Trysil

(Gammelt bilde, men veldig koselig!)

Noen ganger når det har vært lange arbeidsdager og helger med kurs, blir man belønnet med en tur til barnebarn. Hit er det godt å komme. Vi nyter soldager og en pappa som er heime på søndag. Vi lager dessert med oppskrift fra Vetles egen kokebok. Vi sovner tidlig og våkner utkvilte av en Linus som kryper opp i senga.

I natt våknet forresten Vetle av ei bestemor som snorka, så hun måtte snu seg over på sida. (Som en kval på land.) Da sovna vi igjen heldigvis, til vi våkna for å snakke tullespråk og bestemors morrakaffe. Den kan forresten vare lenge, lenge...

En bil full av...

I går kom en yndlingssvigersønn nordover med første del av et flytteprosjekt. Det er ikke til skade for anseelsen. En del av et flyttelass betyr lovnad om at familien som skal følge med, straks er på tur etter. Permanent.

Vi er veldig heldige!

Møtetid

I dag skal mor og døtre samles for å se på stoffer og et mønster til en brudekjole til den yngste dattera. Og ungene til døtrene skal være med og springe rundt og leke og bli lei av de voksne som gjør kjedelige ting. Det er kanskje dette som heter bonding. For beste-mamman er det beste kvalitetes møtetid.

Det blir så fin en kjole på fineste brura.

Og hvem er da jeg?

På Aspenes har vi to katter. De bor litt på omgang når jeg er borte. Dessuten har de navn alt etter i hvilket hus de er. Særlig den lille svarte katta som slett ikke er så liten lengre. Hos bror min heter den Torill, av alle ting. Hos mora mi heter den Svarta. Men så var det Tigris. Hun har hett det samme overalt, helt til nu. Da jeg kom heim i går hørte jeg at hun kalles Korse fordi hun er lik Kaprino-figuren. Det stemmer forøvrig.

Men spørsmålet er da: Hvem er jeg? Reve-enka...

En spesiell dag

I dag sto Solveig plutselig på kontoret hos meg og lyste lang lei. Hun og Marius har satt på seg ringer. De skal gifte seg. Solveig kvitrer som den vordende bruden hun er, mens vi ser på aktuelle kjoler til den store dagen.

Da hun var gått tenkte jeg at; tenk lillepia mi skal gifte seg. Men så kom jeg til å tenke på at hun blir 30 i år... Årene til tross, hun er minstejenta mi.

Det er så godt i et mammahjerte å se henne så glad og tilfreds med tilværelsen. Velsigna Marius!

Jeg gleder meg til å sy kjole og til bryllup.

Gratulere og all mulig lykke til dem!